Arne fikk sitt hjerneslag i London

Mitt navn er Arne Hagen. Jeg er grunnlegger av Norsk forening for slagrammede og leder fra oppstarten i 2007 til 2017.

Jeg bodde på Dal i Eidsvoll kommune, nå bor jeg i Trondheim. Jeg er gift og har tre barn og ni barnebarn.

Hele min yrkeskarriere hadde jeg i Luftforsvaret. Begynte på flyskolen som 17 åring og tok siden Luftkrigsskolen og Luftforsvarets stabsskole samt Forsvarets høgskole.

Min karriere ble brått avsluttet da jeg jobbet som oberst og avdelingssjef på NATO- hovedkvarteret utenfor London. Jeg bodde alene i et hus i Amersham da min kone ikke fikk permisjon fra sin jobb i Ullensaker kommune.

En søndag kveld da jeg gikk rundt i stua for å slå av lysene falt jeg plutselig helt om og klarte ikke å røre meg. Etter en stund kom jeg litt til meg selv og klarte å dra meg bort til telefonen og slå nødnummeret. Ambulansen kom raskt, men jeg hadde problemer med å dra meg bort til utgangsdøra for å låse den opp, men klarte det til slutt og da gikk alt i svart.

Jeg ble kjørt til High Wycombe sykehus for behandling og nesten umiddelbart overført til spesialsykehus i Oxford da det var sannsynlig at jeg måtte operere pga hevelser i hjernen.

Jeg ble i Oxford vel en uke hvor jeg mesteparten av tiden var i koma. Hevelsen gikk ned og jeg ble returnert til sykehuset i High Wycombe. Her startet den første opptreningen som var å lære å sitte. Jeg hadde ingen balanse og brukte mange dager på denne treningen. Neste skritt var å klare å ta seg fra senga og over i rullestolen. Det lærte jeg litt raskere.

Etter hvert ble jeg overført til sykehuset i Amersham for rehabilitering. Her lærte jeg å gå igjen, dog med stokk. Etter en stund ble jeg sendt hjem. Jeg kjøpte meg tredemølle for å fortsette treningen. Nå hadde min kone kommet til England, og sammen prøvde vi å gå rundt kvartalet. Min konsentrasjonsevne var så svak at dersom jeg hørte fuglekvitter, mistet jeg konsentrasjonen og holdt jeg på å falle

Etter konsultasjon med min militærlege, ble vi enige om at jeg trengte mer faglig tilrettelagt rehabilitering og jeg ble sendt til et stort rehabiliteringssenter i Epsom sør av London. Her ble jeg testet på alle funksjoner både fysisk og kognitivt og de ble lagt opp program etter dette. Slik testing og justering av programmet ble gjort hver uke.

Opptreningen gikk veldig bra, men etter en stund stoppet progresjonen opp og jeg ble sendt til psykolog som straks så dette kom av depresjon. Han satte meg på medisiner og treningen gikk mye bedre.

Treningsmengden var enorm fra tidlig morgen til sengetid. Jeg hadde også logoped midt på dagen til å begynne med, men talen var helt fin. Jeg tryglet henne imidlertid om å få fortsette for jeg trengte den pausen. Hun lot meg fortsatt komme og vi diskuterte engelske adjektiver i disse timene.

Den kognitive opptreningen var omfattende. På slutten av oppholdet der som varte ¾ år var hjemmeoppgaven å løse matematiske rekker mens jeg satt i TV-rommet og samtidig skulle jeg skrive i margen hva TV-programmene gikk ut på.

Etter hjemkomst fra England begynte jeg å se på muligheter for å hjelpe andre med hjerneslag og jeg ble fort med i samtalegrupper og senere inni styret i lokallaget i Akershus og i hovedstyret i LFS. Samtidig så jeg etter hva som ble gjort ellers i verden og spesielt i Europa, og da jeg så det skulle være et møte i Brussel for å diskutere EU-parlamentets plan for hjerneslag, meldte jeg meg på.

Dette ble oppstarten til å danne en europeisk slagorganisasjon. På slutten av det nevnte møtet gikk noen av oss sammen og bestemte oss for at vi skulle jobbe for å få til denne organisasjonen. Vel et halvt år senere hadde vi papirene klare og sammenkalte til stiftelsesmøte i Brussel. Stroke Alliance for Europe (SAFE) ble stiftet november 2004, og jeg ble den første presidenten.