Livet fikk en ny dimensjon for Kjetil

Livet fikk en ny dimensjon

Jeg hadde mye vondt i hodet husker jeg, men hverken jeg eller legen tenkte at det kunne være relatert til slag. Jeg var jo bare 33 år.

I november 1999 ble jeg funnet bevisstløs på toalettet på jobb. Jeg hadde fått en hjernehinneblødning og ble sendt med helikopter til Rikshospitalet etter CT-undersøkelse på det lokale sykehuset.

Der ble jeg opererert etter et døgn, og ble siden lagt i kunstig koma i 14 dager før jeg startet med rehabiliteringen. Den startet med fire måneder på sykehus, først to måneder på nevrologisk avdeling og så 2 måneder på Sunnaas sykehus.

Operasjonen på Rikshospitalet var heldigvis vellykket, men slaget har likevel fått sine konsekvenser.

Jeg har i dag litt nedsatt følsomhet og motorikk på den venstre siden av kroppen som følge av slaget. Siden jeg ble funnet inntil en varmeovn og nok har ligget litt slik en stund har det satt sine spor på baken min. Jeg drfor også mistet noen muskler på den “friske” siden. Rent fysisk er balansen blitt svekket, og jeg går nå på epilepsimedisin.

Det viste seg at det ikke var enkelt å gå tilbake til stillingen som daglig leder og løsningen ble derfor at jeg prioriterte familien og de tre små, slik at kona mi kunne overta ledelsen av bedriften og sikre inntekten vår. Til tross for at jeg måtte gi opp driften av firmaet og snu om på hverdagen, prøver jeg å ikke la han ikke hendelsen påvirke humøret noe særlig.

Jeg kan ikke være bitter og sur for det som hendte. Det var tunge tider rett etter slaget, men livet fikk også en ny dimensjon. Jeg har fått mye tid sammen med døtrene mine og har trivdes i rollen som kokk på kjøkkenet og deltidssjåfør. Nå er døtrene større og jeg bor alene, men vi har fortsatt veldig god kontakt.

Med en ny livssituasjon og rehabilitering som har gått rimelig bra ligger alt nå til å prøve seg i arbeidslivet igjen, noe som har gått bra og absolutt har gitt mersmak…

For meg ble den gode rehabiliteringen og det frivillige arbeidet i Norsk forening for slagrammede viktig for mestringsfølelsen.

I tillegg var jeg heldig som hadde en kone som kunne ta over arbeidsoppgavene mine. Etter slaget ble rollene snudd helt om; kona tok seg av skifting av dekk på bilen, mens jeg sto på kjøkkenet og laget mat…

Det er viktig for slagrammede å finne noe en mestrer, for å kunne sette seg nye mål å bygge seg opp igjen uten å ødelegge selvtilliten underveis!