Markering av den europeiske slagdagen!

Den 10.mai var det den europeiske slagdagen!

Her i Norge markerte vår forening med åpne møter, stands, etc over hele landet. Reportasjen i Østlands-posten er et eksempel hvordan vi har markert dagen:

Hvert 40. minutt får én person i Norge slag: Anne-Sofie fikk hjerneslag etter en skiulykke

 

Østlands-posten:

Av Kjersti Bache

– Vi i Norsk forening for slagrammede jobber for raskere behandling ved slag. Hvert minutt teller, sier Anne-Sofie Bergersen i Larvik som er redaktør av medlemsbladet «Hjernecella». I går var det den europeiske slagdagen.

Anne-Sofie Bergersen fikk selv slag for ni år siden. Nå er hun redaktør i medlemsbladet "Hjernecella".
Anne-Sofie Bergersen fikk selv slag for ni år siden. Nå er hun redaktør i medlemsbladet «Hjernecella». (Foto: kjersti bache)

Selv var hun på skiferie i Italia med mannen og sønnen på snart ti år. Hun falt i slalåmbakken, og ble hengende i hjelmstroppen. På legevakta konstaterte de at skaden var muskulær etter røntgen. Fem dager etter fallet, på badet hjemme i Larvik, kjente hun at venstrearmen visnet og hun sank sammen.

– Jeg ble skeiv med én gang, fortalte mannen min, Ståle Gjestrum Larsen. Jeg ble sendt til Tønsberg øyeblikkelig og ble der i to uker.

Hun svevde mellom liv og død og var lam i venstrebeinet i begynnelsen. Men lammelsen ga seg og hun fikk følelsen tilbake i beinet.

– Jeg ble sendt til Kysta i rullestol. Da jeg kom dit sa jeg klart ifra: Jeg skal ikke ut herfra før jeg kan gå sjøl.

Etter tre måneder gikk hun ut døra. Da hadde hun vært igjennom masse tester og behandlinger. Hele tiden var hun fast bestemt på at hun skulle tilbake til jobben på kontoret til Bedriftshelsa.

– Jeg trodde det ville gå over. Det tok ett år før jeg skjønte at jeg aldri ville komme tilbake i jobb, sier hun stille.

Les også: Tid viktig når slag rammer

Viktig å ta signalene

Vi sitter i stua på Hovland. Den lille hunden Oscar holder matmor med selskap. Anne-Sofie serverer kaffe med høyrearmen, alt må hun gjøre med den armen.

– Jeg klarer det meste, men det tar sånn tid. Hun nikker mot strykebrettet. Der ligger store bunker brettet tøy.

Nå har hun fått betennelse i høyrearmen. Det er antakelig lett å overbelaste den.

– Kunne du fått mindre skader hvis du kom raskere til behandling?

– Jeg fikk det som kalles trombolyse, som er kraftig blodfortynnende på sykehuset. Og mannen min ringte ambulanse så fort jeg falt sammen. Derfor tror jeg ikke det. Men noen får tydeligere forvarsel, sier hun.

– Hva bør man gjøre da?

– Selv var jeg for fortumlet til å forstå hva som skjedde. Men ser du en person som mister førligheten i en arm, eller faller om, så be dem om å si en setning, som «sola skinner i dag». Språket stokker seg for dem. Og be dem løfte armen for å se om det har blitt en lammelse. Ved slag blir man gjerne skeiv i ansiktet raskt.

Anne-Sofie Bergersen er kjapp til å si at da bør man ringe 113 med en gang og si at det er mistanke om slag.

– Det er bedre å ringe 113 én gang for mye ved et sånt tilfelle, sier hun og forteller kjappe fakta som at mellom 15-16.000 rammes årlig av slag i Norge. 50.000 nordmenn lever med hjerneslag.

Les også: Per Erik Danielsen fikk drømmetur med Redningsskøyta

Målet er å strikke i løpet av året

Nå er det ni år siden hun fikk hjerneslaget. Det har vært en tøff tid for familien. Sønnen Jonas fikk plutselig en mamma som ikke kunne ordne alt lenger.

– Det tok tid å gjenvinne hans tillit igjen som mamma. Og mannen min Ståle, han har vært der hele tida. Og fulgt meg til møter med leger og helsevesen. Det har vært utrolig viktig og trygt, sier hun.

Men den store omgangskretsen har skrumpet inn.

– Jeg har skrevet dette som skal inn i medlemsbladet «Hjernecella» som jeg er redaktør for, sier Anne-Sofie Bergersen.

«Tanker i natten», er tittelen. Der skriver hun om alle blomsterhilsenene og vennene som fylte sykehusrommet i starten. Men som uteble etter hvert. «Det må skrives at jeg har fått mange nye venner. Venner både med og uten hjerneslag. Det er godt med venner som kjenner meg som den personen jeg er nå. De ser meg på en annen måte. Ei som har viljestyrke til å sette seg saftige mål som jeg SKAL nå. Og som er på vei til mitt nye jeg.»

Hun går regelmessig til fysioterapeut for å øve opp bevegeligheten i arm og bein.

– Målet er å greie å strikke i løpet av året, smiler hun. Så legger hun til:

– Så jobber jeg med å gå skikkelig. Det ene beinet vil gjerne slenge til siden. Og så, den dagen sønnen min gifter seg, da skal jeg spise med kniv og gaffel. Jeg har ikke brukt kniv på ni år.